Først til en dørgløtt på Toneheim, der jeg på 70-tallet fikk øye på ham. Han var da en 20-åring som lyttet mens jeg holdt fele-kurs for laget Leik. Deretter gikk det ikke lange tiden før Arild dukket opp som en av de fremste felespillerne i Østerdalen. Jeg skjønte ikke at det kunne gå an å lære så fort.
Det er en verdighet over slåttene i Folldalen, og Arild tilegnet seg den tradisjonelle musikken etter betydelige spellmenn som Thorvald Tronsgård og Edvard Tuvan. Arild gjorde slåttene betydelig rikere, og de ble på et merkelig vis enda mer lik ham selv, varmere, nærere og inderligere.
Arilds betydeligste gjennomslag skjedde nok i de årene han spilte i Ulens orkester, et ensemble som i kvalitet kom lengre enn de fleste.
Blant andre musikalske gjerninger var han i alle år med i Østerdal slåttelag, som for øvrig besto av felespillerne Arvid Grindal, Olav Sæta og undertegnede. Han opptrådte også med solokonserter, deltok på kappleiker, ledet kurs, og var ikke minst kjent for konserter der Gunn, hans kone, medvirket på trekkspill. Arild var også den første formannen i Hedmark folkemusikklag.
Arilds ettermæle vil være vidtfavnende. Det er grunn til å hevde at han i sin levetid var den mest betydelige av felespillere i Østerdalen. Arilds bortgang blir tung for mange, og selvsagt tyngst for Gunn og deres to usedvanlige musikkbegavede etterkommere, Helge og Synnøve.