Pappa, Knut Olav Aasegg, ble født på Byneset 18.februar i 1946. Han viste tidlig interesse for musikk, og da han var 6 år tok farmor ham med seg til musikalsk barnehage i Trondheim. Tre år senere hadde han sin første fiolintime ved Trondhjems Musikskole, med Andreas Aune som lærer. Den samme dagen møtte han en gutt på omtrent samme alder: Ørjan Sætran fra Heimdal. Det ble et vennskap som varte helt til Ørjan døde i 2020.
Da pappa var 11 år, kom en av naboene med en klarinett som han ville at pappa skulle prøve. Denne naboen hadde allerede skaffet klarinettlærer, og dermed fikk pappa god opplæring av Olav Risstad på Byneset. Hos Risstad spilte alle på gården ett eller flere instrumenter, og det ble mye samspill. Enda mer samspill ble det da Jakob Nedremule samlet 10 ungdommer, som alle spilte blåseinstrument, i ei hytte på gården Mule Apoteket. Denne gruppa ble kalt «Høtt’musikken», og av og til «Jakobs sønner», og de spilte gammeldansmusikk og lokal folkemusikk. Det var med denne gruppa at pappa hadde sin første opptreden som dansemusiker! De reiste rundt i flere bygder i Sør-Trøndelag, og spilte både til dans og på andre tilstelninger. Denne gruppa holdt det gående i 3–4 år.
I 1955 var pappa med på å starte Byneset Ungdomskorps, og 5 år senere var han med på å starte Spongdal Skolekorps. I 1961 var pappa og Ørjan Sætran med på å starte Midt-Trøndelag Orkesterforening. Da som fiolinist, men det hendte at han spilte klarinett også. Blant de andre som spilte i det orkesteret var Jakob Vingsand, og han la særlig merke til de to guttene, Knut Olav Aasegg og Ørjan Sætran. Vingsand tok dem like godt under sine vinger og overtok som felelærer for begge to. Dette var den spede start til det som i 1963 ble Heimdal spelemannslag, med Jakob Vingsand som leder.
Jeg har mange, mange ganger fått høre om da Vingsand tok med seg pappa og Ørjan Sætran til distriktskappleiken i Vingelen i 1963. Der kom han i kontakt med spellmenn fra andre kanter av landet, og mangt et vennskap som oppstod her, varte livet ut. Vingsand ledet Heimdal spellmannslag fram til sin død våren 1968. Da tok pappa over som leder og var det fram til 1971. Det ble etter hvert mange kappleiker, festivaler og stemner i inn- og utland. Han var ofte spellmann på kurs og stemner i regi av Noregs Ungdomslag, og var av de første som spilte seg opp til Feleknappen i sølv.
Fra 1970-tallet har pappa vært medlem i gruppene «Jens Bjarne Mohrsens orkester» (på fele, klarinett, saksofon og el-orgel), «Kåre Taraldsens spellmannslag» og «Trond Larsens orkester». Under Landsfestivalen i gammaldansmusikk på Heimdal i 1984, fikk jeg også være med i Trond Larsens orkester. Vi øvde flittig, kom til finalen og ble nummer 4. Pappa var også med i flere spellmannslag gjennom årene: Heimdal spelemannslag, Spelemannslaget i BUL Nidaros, Søndre Trondhjems Spellmannslag og Mukampen spelemannslag. I tillegg reiste han rundt og holdt til sammen 349 skolekonserter for Rikskonsertene på 1980-tallet.
Pappa har vært dommer på mange trøndelagskappleiker, distriktskappleiker, landskappleiker og landsfestivaler; han har vært instruktør på mange felekurs; han har vært med på en rekke radioprogrammer; han har vært skuespiller i tv-serie og i spillefilm; han har vært med å spille inn LP-plater, MC-er og CD-er; han har vært produsent for flere innspillinger; han har vært med å gi ut bygdebøker og bøker om spellmenn; og ikke minst: Han har vært en solid og viktig tradisjonsbærer – særlig av tradisjonsmusikken på Fosen. Pappa har gjennom mange år videreført musikken etter spellmenn som Jakob Vingsand, Sivert P. Strand, Klaus Mørreaunet, Albert Amundal, Klas Bøle, Ludvik Bårdli, Albert Kroken, Toralf Butli, Olaf Flåtta, Inge Johansen, Rudolf Røstum, Jakob Nedremule, Olav Risstad og Hilmar Alexandersen.
De siste årene til pappa ble preget av kreftsjukdommen, og noe av det såreste for han, var at smerter i fingrene hindret han i å spille mer. Da han døde 28.mars i år, etterlot han seg et stort tomrom – ikke bare for oss i den nærmeste familien, men også for tradisjonsmusikken i Trøndelag. Jeg er takknemlig for at jeg har fått lov til å føre musikken videre, og jeg lover å fortsette arbeidet ditt – og at felene dine skal klinge videre.
Hvil i fred, pappa. Det har du fortjent.