Denne artikkelen er henta fra Folkemusikk nr. 1/2024, som er ute i uke 12.
Arvid Sperrud kom til verden 9. juni 1941. De to første leveåra bodde han på Sperrud i Bø, deretter flytta familien til Myrvang i Breskelia, ei lita grend nord for Bø. Her, ved foten av Bryggefjell vokste han opp, og her ble friluftsinteressen skapt. Bryggefjell er en del av Lifjellmassivet. Arvid sprang på lette bein fra Myrvang opp gjennom glissen fjellskog, over glattskurte svaberg opp til Bryggefjellnuten, 778 moh.
Han var en urolig trave. «Nå sitt du roleg,» sa faren hans, mens beina gikk under middagsbordet. Rastløsheten fikk et visst utløp gjennom den seks—sju kilometer lange skoleveien til Vreim skole. Vinterstid hoppa han på ski som så mange andre unggutter gjorde på denne tida, personlig rekord var 64 meter. Han var en sterk og sprek unggutt da han deltok på det første springarkurset, i regi av Bø ungdomslag. Her fikk han kanalisert både rastløshet og styrke inn i en form av spenst og eleganse.
Arvid var heldig. Han kom inn i et dansemiljø med dyktige instruktører, som Kjersti Fagerås, født Midtbø. Kjersti hadde lært bygdedans av moren, Gunhild Midtbø. Kjersti skulle komme til å bli reiseinstruktør i Noregs ungdomslag og en høyt skatta danselærer. Under hennes motto, dans er å kunne føre seg, tok den unge Arvid sine første dansesteg. Dette mottoet gjorde han til sitt.
På denne tida var Kristiane Lund primus motor i det frivillige organisasjonsarbeidet. Han kom under hennes vide vinger og ble tatt med til Nes nasjonale dansarring, som hun selv hadde vært med på å starte i 1947. Der var det et større dansemiljø med ungdommer. Arvid sier det slik: «Jeg ble ikke lært opp av Kristiane, men medKristiane.» Når hun spilte for danserne kunne hun avbryte slåtten og kommentere: «Arvid, nå er du ikke i takt, nå må du skjerpe deg!»
I årene som fulgte deltok Arvid på både stevner og gilder. Han lærte seg også halling, en dans han brukte mye til oppvisning. Kristiane var primus motor og fikk med seg de unge danserne. Det var ikke fritt for at beina skalv med tanke på å skulle på scena, men det gikk bra. Nes nasjonale dansarring ble etter hvert en ring med dyktige dansere som hevda seg godt på kappleikene.
Da Arvid var 17 år gammel, reiste han til sjøs. Kameratene hjemme i Breskelia trodde ikke noe videre på dette og mente han kom til å være hjemme igjen om en måneds tid. Slik gikk det ikke. Arvid mønstra på en stykkgodsbåt som frakta frukt langs hele Sør-Amerika-kysten. Han dro ut som offisersmessegutt, men fikk snart oppfylt ønska sitt om å komme over som smører i maskinrommet. Det hendte ofte at han trådte dansen aleine inne i lugaren og slo seg på hælene. Mot slutten av perioden endra fraktskipet kursen, fra Statene til Vest-Afrika, med byer som Dakar og Monrovia. Her var det utrygt å gå i land, og noe av moroa med sjølivet ble borte. Arvid bestemte seg for å dra hjem.
Ved påsketider i 1960 satte han igjen danseføttene på norsk jord. Foreldrene hans hjemme i Bø kjente han nesten ikke igjen med det snauklipte håret. Etter årene til sjøs hadde han nok oppsparte midler til å skaffe seg sertifikat og deretter bil. Og snart tok han opp igjen dansingen. I august 1961 arrangerte det nystifta spelemannslaget Vårlengt kappleik i Porsgrunn. Arvid vant klassen for menn under 20 år. Gunhild Østli kom til å bli en fast dansepartner. På kappleikene dansa han etter hvert i klasse B og toppa resultatlistene.
Det ble mange danseopptredener. I romjula 1962 reiste Arvid og Gunhild til Oslo for å danse i TV-serien Mennesker i hverdagen. Kristiane var vel hovedpersonen, men hun hadde med seg fem dansepar. Programmet ble vist på NRK på selveste nyttårsaften. Moren til Arvid, Anne, var danser og aktiv i Bø dansarring. På landskappleiken i Vågå i 1964, 23 år gammel, dansa Arvid sammen med mora si, Kristiane spilte for dem. Dansen kvalifiserte for å entre klasse A.
Alt stemte. Slåtten og dansen, samspillet mellom danserne og kontakten med publikum. Det var så nakkehårene reiste seg.
Etter hjemkomsten fra sjøen var det tid for å få seg en utdanning. Arvid søkte og kom inn på yrkesskolen i Lunde. Han fikk utsatt militærtjenesten i to år mens han tok yrkesfag. Så bar det til Oslo for å avtjene verneplikten i Garden. Her tok han kontakt med Telelaget, og det ble hans nye base. Sammen med Karin Brennesvik instruerte han i dans i legendariske Nordahl Bruns gate. Kjetil Løndal spilte. Oppholdet i Garden ble forlenga ettersom han vervet seg til daglig tjeneste på bilverkstedet, som grenader. Her fikk han også fullført praksisdelen av yrkesutdanningen. Han tok også den toårige biltekniske linja ved Oslo elementærtekniske skole, på ett år. Nå hadde han fagbrev som biltekniker.
Oslo-oppholdet kom til å vare i tre og et halvt år. I løpet av denne tida traff han også sin første kone, Dagrun Grønli. Arvid var en stram kar da han gifta seg i gardens gallauniform sommeren 1964. Det unge ekteparet flytta til Kongsberg. Arvid fikk etter hvert jobb på Grans karosseriverksted, deretter på Esco Armaturfabrikk. De bygde hus på Rudsmoen, et nyetablert boligfelt i Kongsberg kommune på sørsida av krysset mellom Skollenborgveien og Lågendalsveien, anlagt i 1960-årene. I 1973 ble han enkemann. Arvid arbeidet ved Esco i ni år, fram til 1979. Da fikk han jobb på Kongsberg Våpenfabrikk, i dag Kongsberg Gruppen, hvor han ble til han kunne pensjonere seg.
Like viktig som dansen har friluftslivet vært. Arvid har bak seg utallige jakt- og fisketurer i fjell og finne på lette dansebein. I yngre år farta han mye i Lifjellområdet. I voksne år jakta han rein og rype i Bitdalen, ellers turer med jakt eller fiske på Imingfjell og i Reisjådalen mellom Ormemyr og Hovin. I seinere år har han drevet med rådyr- og småviltjakt om høsten og fiska med båt på Tinnsjøen i Austbygda om sommeren.
Da Arvid bosatte seg på Kongsberg i 1967, ble Kongsberg Spel og Dansarlag (KSD) hans faste lag. I dette laget møtes tradisjoner fra både Numedal og Telemark. Arvid ble fast instruktør i teledans. Han drev med utstrakt kursvirksomhet, både i KSD og rundt omkring i fylket, der det deltok alt fra fire–fem til 38 deltakere. Han har ikke tall på hvor mange han har lært å danse, men vi kan skrive noen nuller bak første sifferet.
Det var også i KSD han møtte sin andre kone, Bjørg Ellefsen, selv en svært god danser og datter av spillemannen Øystein Ellefsen. På landskappleiken på Voss i 1976 dansa de i klasse B. Førstepremien ble adgangskortet til klasse A for Bjørg. Paret dansa på utallige kappleiker, ofte med Øystein som spillemann. Etter to sønner og 19 års ekteskap sa de takk for dansen.
Arvid Sperrud fikk aldri noe annet enn førstepremier for dansen. Han vant fylkeskappleiker og lokalkappleiker, han ble ofte kåra til beste mannlige danser, og han hadde mange pallplasseringer i klasse A på landskappleiker. Publikum og dommerne så ikke alltid det samme: Applausen runga, men førsteplassen uteble. Slik var det helt til landskappleiken på Gjøvik i 2003. Da tok Arvid storeslem og vant det som var å vinne.
Han hadde to dansepartnere på denne tida, Tone Almelid og Ranveig Bakka. Hverken Tone eller Ranveig var noen ferskinger på dansegolvet, Ranveig var A-klassing, og Tone hadde hevdet seg i toppen i klasse B i flere år. Den siste fredagen i juni skulle Arvid og Tone danse i hardingfele klasse B. Spillemann var Svein Westad. For Tone gjaldt det å entre klasse A. Svein slo an tonen på munnharpa, Arvid bukka lett mot Tone før han førte henne ut i gangaren. Alt stemte, har Tone fortalt. Slåtten og dansen, samspillet mellom danserne og kontakten med publikum. Det var så nakkehårene reiste seg.
Dagen etter var det springar i klasse A. På Landskappleiken i Ål i 1997 hadde Ranveig vunnet både hardingfele klasse B, telespringar sammen med Arvid, og fele klasse B, rørospols sammen med Harald Tamnes. Hun hadde vært på pallplass før. Det var 25 par med i klasse A denne lørdagen. Arvid hadde sikra seg en av sine favorittspillemenn, Torgeir Straand fra Bø. Torgeir skulle spille Springar etter Gregar Kåsin, en av Arvids favorittslåtter. Det var to erfarne og dyktige dansere som virvla over gulvet og kjente løftet fra det gnistrende spillet. Igjen, alt stemte.
Da Arvid gjorde reint bord på Gjøvik i 2003, var han 62 år og konkurrerte med langt yngre dansere. Han fortsatte å danse i klasse A fram til 2006. På Beitostølen dette året gikk han over i klasse D. Sammen med Eva Lundberg vant han klassen første gang. De to kom til å vinne hardingfele klasse D på fire landskappleiker. På Voss i 2010 kommenterte programleder Leif Rygg at med kremen av dansere nå over i klasse D, måtte det bli en ny klasse, Super-D. På Røros i 2013 toppet de igjen. Etter seieren på Fagernes i 2015 var det slutt. De var enige om å slutte mens leiken ennå var god.
Arvid Sperrud fikk aldri noe annet enn førstepremier for dansen. Han vant fylkeskappleiker og lokalkappleiker.
Som danser er Arvid opptatt av å beholde danseoriginalen, som han sier. Samtidig gir han dansen et personlig preg, han legger litt til, pusser litt her og der. Han danser fjærlett, med en slags tilbakeholdt styrke som kommer fram i kraftfulle appeller. Da han fortsatt deltok i kappdans, valgte han alltid spillemann og slått på forhånd. Det var viktig å velge en slått som han kunne mestre, og viktig å danse på slåtten, følge veka. Han vokste opp i en tid der man bukka og ba opp til dans og takka for dansen etterpå. Det har han fortsatt med, i respekt for dansepartneren. Slik får danseoppvisninga både hode og hale.
Dansen har ført Arvid til mange kriker og kroker av landet, men også utenlands og over Atlanteren. Hjemme i leiligheten på Kongsberg har premier og pokaler fått plass, sammen med de gjeveste utmerkelsene i glass og ramme. I en perm har han samla utallige diplomer for sin mesterlige dans. Dansen skapte en kroppsholdning som fortsatt røper både styrke og stolthet.
Arvid fyller 83 år i juni. Hver torsdag kveld kommer han sammen med sin Eva på Lågdalsmuseet for å danse i Storsalen. De er begge æresmedlemmer av Kongsberg Spel og Dansarlag. Arvid svinger seg i dansen med både store og små. Eva har vært i festkomiteen i 21 år og har også oppgaver på kjøkkenet. Arvid har også hatt styreverv, og det er han som skaffer spillemenn til den ukentlige danseøvinga. På Markenskappleikene møter du Eva bak disken på Glitre kafe. Markenssuppa lager hun basert på elgkraft, det skal være ekte vare. Arvid tar seg av vakttjenesten. De er blant de første som kommer og blant de siste som låser seg ut etter at festen er vel og vakkert over – og blant de eldste i laget. De er en del av grunnmuren i folkemusikkmiljøet.
Kilder:
- Intervju med Arvid Sperrud 3. februar 2024, Kongsberg
- Skobba, Ingvar, 2001: Å hildrande du. Nes nasjonale dansarring 1951–2001, Varsko Forlag
- Storesund, Asbjørn, 2009: Spelemannslaget Bøheringen 1934–2009. Organisert arbeid for tradisjonsmusikken på hardingfele i Bø gjennom 75 år, Telemark museum
- Storfossen, Jan, 2003: Dansekongen, Lågendalsposten 30. juni