I Romsdalen og på Nordmøre er begrepet Hoem-fele fortsatt høyst levende og blir regnet som et kvalitetsstempel. En Hoem-fele er en fiolin som er signert eller tilskrevet felemakeren Lars Olsen Hoem (ca. 1782–1852). Han var født i Fræna i Romsdalen, men senere bosatt i Kristiansund og virksom som felemaker i byen fra rundt 1818 og fram til sin død i 1852. På grunn av den gode kvaliteten har fiolinene hans vært svært attraktive både blant spelemennene i distriktet og borgerskapet i de nærliggende byene, som Kristiansund og Molde.
Museumsbestyrer Petter Tønder Solemdal (1876–1963) på Romsdalsmuseet skal, en gang han fikk se en Hoem-fiolin, ha sagt at «Vi betaler hva det skal være for den Hoem-fiolinen». Musikeren og komponisten Per Bolstad senior (1875–1967) fra Ålesund, som var særdeles godt kvalifisert til å vurdere fioliner, mente at Hoem-fiolinene var tette i veden, lettspilte og hadde god tone. Etter at Hoem døde, har det versert en rekke historier og myter – både om hvordan han lærte fiolinbyggerkunsten og om hans liv og virke som felemaker.
Lars Hoem blir romanfigur
Lars Olsen Hoem er grandonkel til forfatteren Edvard Hoems oldemor. Som liten hadde Edvard Hoem (f.1949) hørt bestefaren fortelle mange historier om felemakeren. Dette fanget hans interesse, og i den selvbiografiske boka Heimlandet. Barndom fra 1983 var Edvard Hoem for første gang innom historien om Lars Hoem. Han klarte imidlertid ikke å slippe temaet, og høsten 2020 forelå boka Felemakaren, som tar for seg livet til Lars Hoem. Boka har karakter av en roman, men bygger også på en del historiske fakta og muntlige beretninger om felemakeren. Hoems bok har ført til at mange har fått fornyet interesse for Lars Hoem og hans felemakervirksomhet. Jeg har derfor sett litt nærmere på hva vi virkelig vet om ham, med enkelte sideblikk til Edvard Hoems litterære beskrivelser av livet hans.
Studier av Hoems fioliner
Omkring 2000 startet jeg sammen med konservator Mats Krouthén ved Ringve Museum et registrerings- og forskningsprosjekt knyttet til Lars Hoems instrumenter. Årsaken til at vi fattet spesiell interesse for Hoem, var at han blir regnet som en av de aller fremste norske felemakerne på 1800-tallet. Mer enn tretti bevarte fioliner skal være lagd av denne felemakeren, noe som gjør ham til den best representerte fiolinbyggeren her i landet fra denne perioden.
I 1971 ga Anders Gjendem (1916–86) fra Molde ut et hefte med tittelen Fiolinmakeren Lars Hoem, Christiansund, hvor han tok for seg Hoems liv og produksjon med utgangspunkt i de Hoem-fiolinene han da kjente til. Som en direkte følge av prosjektet vårt klarte vi å spore opp ytterligere en del fioliner lagd av Hoem. I tillegg undersøkte og registrerte vi alle fiolinene som Gjendem hadde omtalt i heftet sitt og som fortsatt var å finne. Det var kun et lite fåtall av disse fiolinene vi ikke maktet å spore opp. Arbeidet vårt førte bl.a. til at vi sammen skrev artikkelen «Fiolmaker Lars Olsen Hoem – nye opplysninger om gamle fioliner» i årboka for Romsdalsmuseet 2004. I denne årboka skrev samtidig Knut Bryn en innledende artikkel som tok for seg den biografiske delen av Lars Hoems liv.
Oppvekst og tjeneste i marinen
Lars Olsen Hoem ble født som gårdbrukersønn på Ytre Hoem i Fræna i 1782 eller 1783. Foreldrene var Ole Pedersen Hoem (f. Tornes, 1745–1818) og Gjertrud Knutsdatter (f. Ytre Hoem, 1731–1811). Ifølge tradisjonen hadde han planer om å utdanne seg til lærer. Men 18 år gammel skal han ha blitt innkalt til tjeneste i den dansk-norske marinen, og det fortelles at han deltok i slaget mot den engelske flåten på Københavns red 2. april 1801.
Folketellingen i 1801, som ble gjennomført 1. februar, forteller imidlertid at han bodde hjemme. Enkelte har derfor stilt spørsmål ved sannferdigheten i denne opplysningen. Ifølge Knut Bryn finnes navnet hans heller ikke nevnt i lønningslistene for sjøfolkene som deltok i slaget. Men disse listene kan selvsagt være noe mangelfulle, og i tillegg foregikk slaget i København drøyt to måneder etter at folketellingen ble gjennomført. Vi kan derfor ikke utelukke at han var med å kjempe mot engelskmennene.
Edvars Hoem vier Lars Hoems reise til København og deltakelse under slaget stor oppmerksomhet. Han beskriver også flere musikalske opplevelser Hoem hadde i Kongens by, dessverre med en del feil og unøyaktigheter. Han skriver her om små orkestre som bl.a. framfører polkaer. Dette er imidlertid rundt tretti år før denne dansen oppsto, sannsynligvis i Praha.
Edvard Hoem skriver også at Lars Hoem tidlig var svært interessert i musikk. Han skal ha reist rundt og lært salmer av eldre folk, og han ønsket å kjøpe seg en fiolin. Ved flere anledninger, bl.a. under marsjen fra Romsdalen til København i 1801, skal han også ha fungert som militær trommeslager, såkalt tambur. Vi har imidlertid ingen dokumentasjon når det gjelder dette.
Hoem viser til de militære rullene og skriver at Lars Hoem ble dimittert fra marinen 6. oktober 1801. Dagen etter ble han sendt med et orlogsskip til Bergen, hvorfra han tok seg videre til Molde med ei frakteskute. De neste årene oppholdt han seg vekselsvis i Kristiansund og Molde hvor han tok forskjellig arbeid, hovedsakelig som sjømann. Men han var også innom hjemstedet i Fræna.
Ved flere anledninger, bl.a. under marsjen fra Romsdalen til København i 1801, skal Lars Hoem også ha fungert som militær trommeslager, såkalt tambur.
Møte med Kvakksalver-Guri
Edvard Hoem skriver at en gang Lars var på vei hjem fra Molde, skal han ha hørt felemusikk fra en fjellgård i Lauvåsen like ovenfor Gjendem. Men musikken skal ha hørtes noe annerledes ut enn det han var vant til hos spelemennene i bygda.
Noen dager senere forteller mor til Lars at det er kommet en klok kone på Lauvåsen som de kaller Kvakksalver-Guri. Hun spiller fele og gjør folk friske med urter. På oppfordring fra moren oppsøker han Guri. Edvard Hoem har en gripende beskrivelse av dette besøket, som gjorde sterkt inntrykk på Lars og endte med at han bestemte seg for å kjøpe seg fele.
Denne Kvakksalver-Guri er en historisk person, som Edvard Hoem også omtaler i boka Slåttekar i himmelen (2014). Her møter vi to sønner og to døtre av henne når de spiller til dans i et bryllup i Fræna i 1881. Guri og felespillet hennes er også skildret allerede i 1861 i romanen Mellem Fjeldene. Tidsbilleder og Skizzer fra Romsdalen av romsdalsfuten Jacob Henning Vetlesen (1810–74). Hennes egentlige navn var Guri Gabrielsdatter Støverstein Lauvåsen (1774–1860), og hun kom opprinnelig fra Hornindal. Hun og hennes mann, Lars Ellingsen slo seg etter hvert ned i Julsundet ved Hustadvika i Romsdalen. Der lærte hun opp både barna sine og andre i felespill. I 1934 skrev Arne Bjørndal ned noen av slåttene hennes etter tre generasjoner spelemenn fra Bud som alle bar navnet Hans Gjerde.
Når det gjelder koblingen mellom Kvakksalver-Guri og Lars Hoem, kommer Anders Gjendem med en interessant opplysning i heftet sitt. Her lister han opp en rekke musikere, fiolinister og spelemenn som virket i Romsdalen og på Nordmøre fra ca. 1750–1850. Blant disse musikerne som en med en noenlunde sikkerhet kan si har vært hos felemaker Lars Hoem i Kristiansund og kjøpt seg fiolin, finner vi nettopp Guri Gabrielsdatter Lauvåsen. Hun er i svært godt selskap, for blant de åtte navnene møter vi også størrelser som Fant-Karl (ca.1775–ca.1855) og Jakup Lom (1821–76). Hvor Gjendem har disse opplysningene fra, vet vi imidlertid ikke.
I boka si lar Edvard Hoem Lars kjøpe sin første fiolin i Molde vinteren 1804. Da han noen år senere oppholdt seg i Kristiansund, skal han ha blitt kjent med den eksentriske danske organisten Paul Henrik Lassen i Kirkelandet kirke. Lassen var en allsidig musiker, som ga mange av de kondisjonerte fruene i byen timer i fiolinspill. Lars tok også timer hos ham, men slapp å betale fordi han hjalp til med å dra belgen i orgelet.
Lars Olsen Hoem ble registrert som fange nr. 1631 og sendt til fangeskipet «Brave», som lå rett utenfor Plymouth. På dette skipet var det både norske, danske og franske krigsfanger.
I engelsk fangenskap
I mai 1809 mønstret Lars Hoem på som styrmann på galeasen «Christina Maria», som skulle seile til Arkhangelsk med saltsild og bringe med seg rug tilbake. De ankom byen i juli og ble værende der i mer enn en måned. De ble advart mot at det krydde av engelske kaperskip i farvannene sør for Nordkapp, men måtte likevel sette kursen hjemover i slutten av august. Men det gikk som det måtte gå, og de ble kapret av kaperskipet Jolly Tar like ved Nordkapp. Ifølge Petter Malmsteins seilskuteregister skjedde kapringen 5. september, mens britiske kilder oppgir at «Christina Maria» av Kristiansund sammen med «Trondhiems Prøve» av Trondheim ble kapret 9. september «off the North Cape of Lapland».
Fangetransporten sørover må ha tatt lang tid, og først 4. november ble Lars Olsen Hoem ifølge fangeprotokollen registrert som fange nr. 1631 og sendt til fangeskipet «Brave», som lå rett utenfor Plymouth på sørkysten av England. På dette skipet var det både norske, danske og franske krigsfanger. Protokollen forteller samtidig at Hoem hadde blå øyne, var mørkhåret, kraftig og 5 fot 9 tommer høy (ca. 175 cm).
Ifølge tradisjonen skal Lars Hoem ha lært seg fiolinmakerkunsten av en franskmann mens han satt i fangenskap på «Brave». Det er liten grunn til å tvile på dette. Selv om livet var hardt på prisonskipene, hadde fangene en viss frihet til å bruke tiden slik de ville. De som var flinke med hendene drev gjerne med ulike former for håndverk, bl.a. lagde de bruks- og pyntegjenstander for salg. De engelske vaktene solgte disse gjenstandene på land, og fangene skaffet seg på denne måten penger som de kunne bruke til å kjøpe ekstra rasjoner av mat og drikke, klær og toalettsaker. Den norske presten og hans medarbeidere, som jevnlig besøkte fangeskipene, var en del av dette uformelle systemet.
I tillegg ble spesielt verdifulle gjenstander sendt til København og solgt i kommisjon for fangene. Et bevart regnskap for denne virksomheten fra årene 1811–1813 nevner spesielt «Violiner, 14 s. til 1 £ pr Stykke». Vi vet derfor at det ombord på disse fangeskipene ble bygd fioliner, som ble solgt bl.a. via København. Edvard Hoem har ikke benyttet seg av denne kilden og skriver i stedet at fem fioliner lagd av franskmannen og Hoem ble solgt av sjømannsprest Rosing i London: «Det var ikkje instrument av internasjonal kvalitet, men dei gjorde stor nytte der dei kom».
En Hoem-fiolin fra 1813?
I denne sammenheng er det interessant å trekke fram en gammel fiolin på Nordmøre som er tilskrevet Lars Hoem (privat eie). Inne i fiolinen er det limt inn en lapp med følgende tekst: «Fiolinen har jeg arbeidet // under mit fangenskap i // England i 1813 // Lars Hoem». Dette er ingen originalseddel, men en lapp som ifølge daværende eier var satt inn av hans far da han kjøpte instrumentet omkring 1920.
Faren, som var født i Kristiansund i 1875, både spilte på og samlet fioliner. I et brev til Anders Gjendem i 1965 skriver hans sønn følgende: «Far hadde opplysninger som gjorde at han mente det var riktig for ettertiden at det ble gjort (…) Hvem som far kjøpte fela av vet jeg heller ikke sikkert, men min mor mener at den er kommet fra en eller annen slektning av Hoem.» Komponisten og folkemusikksamleren Edvard Bræin (1887–1957), som spilte en del sammen med faren, karakteriserte den som en morsom fele, til tross for utseendet. Under tyskernes bombing av Kristiansund i april 1940 brant det opp i alt 13 fioliner for eieren. Denne fiolinen var blant de åtte instrumentene som ble berget.
I 1969 gjorde Anders Gjendem, fotograf Jon Bjordal (1908–87) fra Molde og eieren en vurdering av instrumentet, og noterte følgende: «Fela er mørk brun på farve. Den har hel bunn. Typisk Hoem hals og snekke. Randen rundt kanten er lagt inn på vanlig måte. Hoem har ofte bare tegnet randen på. Lydhullene er typisk Hoem. Gripebrettet er hevet litt ved påforing på halsen.»
I 2003 foretok også konservator Mats Krouthén og jeg en nærmere vurdering av denne fiolinen. Vår konklusjon var at selv om fiolinen til en viss grad representerte et amatørarbeid, var instrumentkroppen fint lagd, og dette kan neppe ha vært den første fiolinen denne felemakeren har bygd. Kroppens form og øvrige stiltrekk viser preg av fransk fiolinbyggerstil, og kanskje spesielt Mirecourt-skolen. Denne skolen var igjen påvirket av den italienske skolen, først og fremst i byen Cremona (hjembyen til Stradivarius, Guarnerius m.fl.). Det er imidlertid en tydelig forskjell i materiale, finish og håndverk mellom hals/hode og kropp, noe som reiser spørsmålet om halsen kan være skiftet ut på et senere tidspunkt. Hvis dette instrumentet stammer fra fangeskipet, kan forklaringen være at Hoem fungerte som lærling og lagde hals og hode, mens den franske mesteren gjorde resten av instrumentet.
Lady Arbuthnott i Sunndalen
I heftet sitt om Lars Hoem skriver Anders Gjendem at sagnet forteller at 1813-fiolinen tidligere var i Lady Arbuthnotts eie. Barbara Elrington Douglas var født i Irland i 1822. Hennes far var den skotske generalen Sir Neil Douglas (1779–1853), som kom fra en høyadelig familie. Han hadde vært Wellingtons adjutant under slaget ved Waterloo i 1815 og deltok også under det andre slaget i København i august 1807.
Barbara Douglas snakket fem språk, var vel bevandret i samtidslitteraturen og en fremragende pianist. Etter at hennes to første ektemenn begge døde, giftet hun seg på nytt i 1865 med the Honourable William Arbuthnott. I bryllupet møte hun Jarlen av Leicester, som fortalte at han pleide å fiske i elva Driva i hans eget ferieparadis i Sunndalen på Nordmøre. Året etter dro William og Barbara på bryllupsreise til Sunndalen. De tok inn på gården Hoås, mens Jarlen av Leicester ble innlosjert på Torske. I 1868 kjøpte Barbara det utskilte Elverhøybruket og startet byggingen av sin egen bolig der. I 1870 ble hun og William separert, men de ble aldri formelt skilt.
Med unntak av flere utenlandsreiser, bl.a. til Roma hvor hun fikk innpass i det norske kunstnermiljøet, ble Lady Arbuthnott værende i Sunndalen sammen med sine tjenere. Her døde hun i 1904. Hvis hun virkelig har eid Hoem-fiolinen, finnes det trolig to måter dette kan ha skjedd på. Hennes far, som var general, kan selv eller via andre ha kjøpt fiolinen fra fangeskipet, enten gjennom de engelske vaktene eller den norske presten og hans medarbeidere. Hun kan også ha fått kjøpt fiolinen på Nordmøre, da mest trolig i Sunndalen etter at hun slo seg ned der.
Det er ellers et sammentreff at det i Sunndalen befinner seg en fiolin med tilknytning til familien Hoås som er signert Lars Hoem 1841. Det var på gården Hoås at Barbara og William overnattet i 1866, og dessuten var Lars Olsen Hoås (1850–1923) hennes tjener fra 1879 og fram til hun døde. Hoås-fela var tidligere eid av spelemannen Tore Jørgensen Knutsøylien Torske (1822–1912) fra Sunndal, som bl.a. spilte mye sammen med Godtfred Eppingen (1830–88). Torske hadde selv vært i Kristiansund og kjøpt fiolinen av Hoem. Torske ga den senere til Tore Hoås (f.1885).
Vi vet ikke når Lars Hoem bestemte seg for å forlate sjøen og begynne å livnære seg som felemaker. I Edvard Hoems bok lar forfatteren ham ta denne beslutningen allerede i 1815.
Tilbake i hjemlandet
Det har versert en historie om at Lars Hoem klarte å rømme fra fangeskipet før freden kom. Men dette kan neppe stemme. Engelske kilder viser at han 2. januar 1812 ble overført fra «Brave» til et ukjent fangeskip som lå i Chatham-bukta litt øst for London. To og et halvt år senere, 24. september 1814, ble han frigitt og sendt med en svensk fregatt til Göteborg, trolig ved navn «Chapman», sammen med en rekke andre norske krigsfanger. Hvis det stemmer at han lagde den omtalte fiolinen i fangenskap i 1813, må dette i så fall ha skjedd på fangeskipet i Chatham-bukta og uten direkte veiledning av den erfarne franske fiolinmakeren.
Fra Göteborg tok Hoem seg etter hvert nordover til Fræna, der han ifølge tradisjonen skal ha oppholdt seg den første tiden. Senere flyttet han til Kristiansund, der han mest trolig tok opp igjen livet som sjømann. VI vet ikke når Lars Hoem bestemte seg for å forlate sjøen og begynne å livnære seg som felemaker. I Edvard Hoems bok lar forfatteren ham ta denne beslutningen allerede i 1815.
2. april 1819 giftet Lars Hoem seg i kirke med Gunhild Jonsdatter Husby (1791–1846) fra Todalen. I kirkeboka er han skrevet som ungkar og matros, så det er lite trolig at han ennå har kommet ordentlig i gang med felebyggingen. En drøy måned senere fikk de sitt første barn, datteren Gjertine Maria. 11. september 1822 kjøpte de seg et eget hus i Smedvika i Kristiansund fra et dødsbo for en sum av 91 spesiedaler. De fikk til sammen syv døtre, født i årene 1819–35. Noen læregutter skal han ikke ha hatt, men det fortelles at han lærte to av døtrene sine å bygge fioliner.
I 1846 døde hans kone Gunhild, mens Lars Hoem selv gikk bort 25. juni 1852. Han ble begravet tre dager senere på det gamle gravstedet, senere Øvreparken, ved Langveien i Kristiansund.
Hoems produksjon
Vi vet relativt lite om Lars Hoems liv som felemaker. Ifølge tradisjonen skal han ha lagd mer enn 500 fioliner, noe som i så fall vil tilsvare rundt femten fioliner i året i perioden fra ca. 1818 til 1852. I tillegg forteller kildene at han reparerte fioliner og lagde både fiolinbuer og gitarer. Det er derfor sannsynlig at antallet fioliner fra hans hånd kan ligge en god del lavere. Vi kjenner kun til én bevart fiolinbue av Hoem. Den er bare 73,6 cm lang og dermed noe kortere enn de moderne fiolinbuene, og i tillegg noe tyngre enn dagens buer. Noen bevarte gitarer fra hans hånd kjenner vi dessverre ikke til.
Jeg har registrert i alt seksten fioliner signert av Lars Hoem som alle også er daterte. I tillegg viser Anders Gjendem til ytterligere tre signerte fioliner, som av ulike årsaker ikke har latt seg spore opp. Dessuten ble en signert Hoem-fiolin fra 1826 annonsert i Adresseavisen i 1998. Vi vet imidlertid ikke hvem selgeren var og om fiolinen virkelig ble solgt. Jeg har også registrert elleve usignerte fioliner som er tilskrevet Lars Hoem, og Gjendem viser i tillegg til tre slike instrumenter som vi i dag ikke vet hvor befinner seg. Totalt representerer dette 35 bevarte fioliner av Hoem. Vi må også regne med at svært mange av fiolinene hans brant opp under bybrannene i Molde og Kristiansund etter tyskernes bombing av de to byene i april 1940.
Tjue fioliner signert Hoem er bevart, den eldste datert 1820. Ut fra instrumentene som er bevart, ser årene 1825–29 (seks feler) og 1840–44 (fem feler) ut til å ha vært Hoems mest produktive. Men forskjellene kan også skyldes tilfeldigheter, siden det er en såpass liten del av hans totale produksjon som er bevart. Hans yngste fiolin ble lagd i 1852, året han døde, og mye tyder derfor på at han holdt på med fiolinbygging helt fram til sin død.
Ei hardingfele signert Hoem
For noen år siden dukket det opp ei spesiell hardingfele på Toten, hvor det i bunnen er innlimt en lapp hvor det står skrevet: «Lars Hoem // Instrumentmager // Christiansund // 18..» Siste del av årstallet er vanskelig å tyde, men første siffer kan muligens være et totall, hvilket indikerer at fela er lagd i 1820-årene.» Jeg har ikke selv hatt anledning til å undersøke denne fela, men har fått bilder tilsendt fra eieren. Den er i dag i veldig dårlig forfatning, og halsen, som er knekt, er forsøkt festet sammen med en metalltråd. Gripebrettet, som er løst, er laget av ibenholt, og i snekka er det plassert åtte moderne fiolinskruer. Fela har langsgående kantstreker innrisset både i lokk og bunn, og i bunnen er det også tilført en form for prikkdekor mellom kantstrekene, trolig med tusj.
Ut fra bildene ser instrumentet veldig amatørmessig ut når det gjelder både byggeteknikk og utforming. Det vil derfor overraske meg om det er Lars Hoem som har bygd denne hardingfela. Det kan nok heller tenkes at det er noen som på et senere tidspunkt har tatt en hel bunn fra en Hoem-fiolin, som kanskje kan ha vært ødelagt, og benyttet den sammen med andre deler til å bygge et nytt instrument. Vurdert som hardingfele kan nok dette instrumentet ut fra størrelse, form og utsmykning neppe være bygd før tidligst mot slutten av 1800-tallet.
Karaktertrekk ved Hoem-fiolinene
Anders Gjendem viser til en rekke særtrekk som han mener karakteriserer Hoems fioliner. Kort oppsummert er disse noen av de viktigste kjennetegnene: Bunnen er som regel hel, mens lokket er lagd av to deler. Lokket har gjerne noe høyere hvelving enn bunnen, og bassbjelken er skåret direkte ut av lokket. Sargene er tynne og fint formet, og noe lavere foran enn bak. Halsen går såpass mye inn i felekroppen at sargene er festet med kiler i et spor på hver side. Snekken er fint formet, men framspringet på undersiden til støtte for pekefingeren er
Videre er stolen er som regel ganske lav, og gjerne flatere enn det som er vanlig i dag, skriver Gjendem. Både fram- og baksadelen er oftest gjort av hvitt bein. Kantlister og hjørneklosser er smekre og fint avpussete, og det er nesten som hulkiler i dem inn mot selve kroppen. Lydhullene er fint formet og ikke overdrevent store. Kantstrekene er som regel innlagte, dvs. at det er skåret en ripe i treet rundt kanten i bunnen og lokket, og deretter er et hvitt og sort stoff lagt inn. Lengden på kroppen er som regel 35,5 cm, mens breddemålene er 16,7 (foran), 11 (midten) og 20,5 cm (bak). Mensuren varierer mellom 31 og 32,5 cm. Lengden på lydhullene er 7,3 cm, mens sarghøyden er 2,9 (foran) og 3 cm (bak).
Gjennomgangen som Mats Krouthén og jeg gjorde av Hoems fioliner tidlig på 2000-tallet, viser nok noen avvik fra Gjendems beskrivelse. Men vi vil i tillegg trekke fram et par andre detaljer som vi mener er svært typiske for Hoem: Det er skåret en spesiell form for innsnevring (såkalte ører) på klakken, dvs. tungen på undersiden av felekroppen festet til halsen. Skrollen på snekka er også svært karakteristisk, spesielt på de tidligste fiolinene, og hulkilene er svært store. Samtidig oppviser instrumentene en så betydelig spennvidde i form og stil at det kreves et stort materiale for å kunne gi et enda klarere bilde.
Fiolinene til Hoem representerer utvilsomt et mangfold i tilvirkningsmåte, noe som indikerer at dette er en instrumentbygger som ikke har vært fastlåst i en enkelt stil. Dette kan skyldes at Hoem levde i en tid som var full av forandringer når det gjaldt både estetikk og teknikk. Fiolinene oppviser også et stort mangfold i historie og levnetsløp.
Jeg har tidligere vært inne på at den mulige Hoem-fiolinen fra 1813 var påvirket av fransk fiolinbyggerstil. Da er det kanskje noe overraskende at hans eldste signerte fiolin fra 1820 (i privat eie) har barokkhals. Den er samtidig langt mer påvirket av særlig den sørtyske (Mittenwald), men til dels østtyske og tsjekkiske fiolinbyggertradisjonen (Böhmen) med bl.a. høyere hvelving spesielt i lokket. Dette regnes som en påvirkning fra de østerrikske Stainer-fiolinene (Jacob Stainer, Absam in Tirol, 1619–83).
Når det gjelder fiolinen fra 1820, så har den vært knyttet til spelemannsmiljøet i Fræna langt tilbake i tiden. Den eldste eieren vi kjenner til er spelemannen «Tosten på Hauå», dvs. Torstein Eidem (1829–1909). Det er imidlertid noe påfallende at den nest eldste signerte fiolinen til Hoem, datert 1821, er langt mindre hvelvet og langt mer påvirket av den franske fiolinbyggerskolen. Denne fiolinen tilhørte tidligere kapellmester Nils Ravell (1901–83) i Stockholm (Ringve Museum RMT 82/5).
En mulig teori kan være at Hoems fioliner fra starten av var preget av den franske stilen og påvirket av hans læremester på «Brave». Da han vendte tilbake til Norge ble han imidlertid mer påvirket av den rådende, mer høyhvelvete Stainer-stilen, samtidig som i noen grad videreførte den franske stilen. I løpet av 1820-årene utviklet så Hoem gradvis en egen modell bygd på begge tradisjonene.
Det er også iøynefallende hvor mye fiolinene til Hoem varierer når det gjelder kvalitet. Dette kan nok skyldes at kundene hans fikk det de betalte for. En bestilling på en god fiolin ble betalt godt, mens en fiolin av dårligere kvalitet ble solgt rimeligere til dem som ikke kunne eller ønsket å legge så mye penger i kjøpet. Noen har også vært inne på at enkelte av disse fiolinene kan ha vært gjort av døtrene hans og at han ikke ferdigstilte dem selv, slik han trolig vanligvis gjorde.
Lars Hoems fernissekunst
På Maihaugen finnes en rekke etterlatenskaper etter fiolinmakeren Christopher Delphin (1874–1956), født i Vardal ved Gjøvik. Han drev i flere år som gullsmed på Elverum, men flyttet i 1929 til Lillehammer, hvor han etablerte et felemakerverksted. Blant Delphins papirer fant konservator Leif Løchen (1921–2011) i 1970 en liten notis med tittelen «Lars Hoems fernissekunst»:
«For det første kommer man,
4 unser Sandarak,
2 unser Gummilak,
2 unser Mastixkorn,
1 unse Gummilim, i en potte vingeist,
Lar det alt opløse ved en jevn ild efter at det nogle gange
Har kokt op, kommer man 2 unser tør terpetin dertil.
Ferniss til glassering på malerier, lærred, træ, papir og fioliner.
For det første koker man,
1 pund god spikolie,
4 under mastix,
4 unser sandarak,
dette er kokt i en ny glasert potte over en jevn ild,
Kommer man 1 unse god brendeviin eller vingeost deri og
Lader fernisse bli kold.»
Anders Gjendem mener at disse oppskriftene høyst sannsynlig har kommet til Lillehammer gjennom den kjente spelemannen og steinhuggeren Iver Rasmussen Eide (1874–1951) fra Averøya på Nordmøre. Han var på besøk hos Delphin, trolig i 1928, for å få reparert Hoem-fela si fra 1826. Dette er bl.a. omtalt i Pål Kluften (1888–1942) sine skrifter. Her forteller Eide også om Hoem at «da han kom hjem til Norge, bygget han feler etter sin egen modell, de såkalte Hoemfeler, som sakkyndige holder for å være en mellomveg mellom Stainer og Stradivariusmodellene». Eide forteller videre at den eldste Hoem-fela han kjenner til er fra 1818: «Men det er så gromt å ha ei ekte Hoemfele. Særlig samlere er interessert.»
Også Edvard Hoem omtaler Lars Hoems lakk eller fernissekunst i boka si. Her lar han lakkoppskriften være en avskjedsgave fra den franske læremesteren, som han kaller Jean, når Lars Hoem må forlate fangeskipet «Brave» i januar 1812. Denne oppskriften, som skal være svært god, tar han med seg hjem og anvender på sine fioliner.
Ettermælet
I sin samtid var Lars Hoem kjent langt utenfor sitt hjemdistrikt. Jeg har allerede nevnt at både Fant-Karl og Jakup Lom ifølge Anders Gjendem skal ha spilt på Hoem-fioliner. Gjendem viser samtidig til at Hans Gjeitvik (1856–1934) fra Volda i ett av sine skrifter skriver at Jakup Lom drev med reparasjon av fioliner. Gjeitvik mener at det kan være hos Lars Hoem at Jakup har lært det han kunne av fiolinmakerarbeid.
Blant de mange spelemennene på Nordmøre og i Romsdalen som mest sannsynlig spilte på Hoem-feler, kan nevnes Godtfred Eppingen fra Sunndalen, Trond Haande (1781–1860) fra Eresfjord, Jo Grinda Kvande (1794–1853) fra Kvande og Hans E. Daugstad (f.1820) fra Tresfjord. En rekke spelemenn fra distriktet har benyttet Hoem-feler helt fram til vår tid. Det gjelder bl.a. Torgeir Leivdal (f.1970), opprinnelig fra Batnfjorden i Gjemnes, nå bosatt i Surnadal.
Hoem-felene fikk som jeg innledningsvis skrev et særdeles godt ettermæle, selv om preferansene når det gjaldt både fiolinens konstruksjon og ikke minst dens musikalske egenskaper endret seg sterkt i løpet av 1800-årenes første halvdel. Som en kuriositet kan jeg nevne en kappleik i Molde i 1903 hvor den kjente spelemannen Hallvard Ørsal (1876–1943) fra Todalen, hjembygda til Hoems kone Gunhild, spilte på en Hoem-fiolin og fikk førstepremie. Andrepremie gikk til Knut Raknestangen (1857–1944) fra Otrøya i Romsdalen. Etter kappleiken sa Knut: «Ha i hatt fela åt Todalingen so ha i reist om det so va til Rom.» Det er ingen tvil om at han mente at Hoem-felene var særdeles gode.
Videre lesning
- Bjørn Aksdal og Mats Krouthén: «Fiolinmaker Lars Olsen Hoem – nye opplysninger om gamle fioliner», i: Årbok 2004. Romsdalsmuseet.
- Knut Bryn: «Lars Olsen Hoem – en fiolinmaker fra Fræna», i: Årbok 2004. Romsdalsmuseet.
- Anders Gjendem: Fiolinmaker Lars Hoem, Christiansund, Molde, 1971: Eget forlag.
- Edvard Hoem: Felemakeren, Oslo, 2020: Forlaget Oktober.