Folkemusikk har tidligere skrevet om den norske folkedansens manglende status i høyere utdanning i dag. Både forskere og utøvere i feltet har advart om at dersom noe ikke snart gjøres, mister vi en viktig del av vår egen arv.
Danseforsker og barokkdanser Elizabeth Svarstad arbeider med en helt annen del av norsk dansehistorie: stildansene fra det 15. til det 19. århundre. Danser som ble praktisert her til lands i flere hundre år, i en tid hvor dansen spilte en helt annen rolle i samfunnet enn den gjør i dag. Til tross for å være en betydelig del av norsk dansehistorie, har stildansene – som folkedansene – en forsvinnende liten plass i danseutdanningene.
– Historiske danser, eller stildans, var tidligere pensum ved danseutdanningene i Norge. Men de siste årene har ikke lenger den praktiske dansehistorien hatt en plass på timeplanen, bekrefter Svarstad.
Historisk identitet
Riktignok har Danseinformasjonen, det nasjonale informasjonskontoret for dans, gjort et stort løft for å heve kunnskapen om dansekunsten i Norge, både innad i dansemiljøene og ut til publikum. Satsingen på både arkiv og historiske publikasjoner bekrefter dette, men deres fokus har vært på ny norsk dans etter 1960.
– Jeg synes det er synd hvis kommende dansekunstnere får lite kjennskap til den tidlige dansehistorien. Som kunstner er det viktig å vite hvilke tradisjoner en er en del av, for det er gjennom historien at vi kan forstå oss selv, sier Svarstad.
Tittelen på hennes doktorgradsavhandling fra NTNU lyder som følgende: Aqquratesse i alt af Dands og Triin og Opførsel: Dans som sosial dannelse i Norge 1750–1820. Her finstuderte hun 15 historiske dansebøker for å finne ut hva som ble danset, hvem som danset, og hvordan dansen fungerte dannende for datidens unge og lovende.
«Som kunstner er det viktig å vite hvilke tradisjoner en er en del av, for det er gjennom historien at vi kan forstå oss selv.»
Levende historie
I bøkene har hun funnet enorme mengder kontradanser og menuetter, som alle ble utøvd i norske rikmannskretser for over tohundre år siden. Funnene hennes forteller om kontradansens vei fra den engelske landsbygda til Ankerfamilien i Christiania og dens enorme popularitet blant de velstående, og om hvordan en annen stildans, menuetten, ble en selvfølge i dannelsen av datidens unge og en grunnleggende del av soldatenes kroppslige disiplinering.
I Norge er kontradansen og menuetten, slik den dengang ble praktisert, utdødd, men både i Danmark og i Finland har menuetten funnet nye praksisformer i folkedansmiljøet. I dansesalene her til lands, er hoffdansens spor mest tydlig i klassisk ballett og deretter nyere stiler som jazzballet.
– Vår samtids dansepraksiser hadde ikke vært det den er i dag uten det historiske forløpet. Jeg ønsker å løfte fram viktigheten av å gi dansestudenter kunnskap og inspirasjon fra historiens dansekunst. Gjennom utprøving og egne kroppslige erfaringer med de historiske dansene, kan studenter forstå seg selv og samtiden i et langt perspektiv og bedre reflektere over eget ståsted, mener danseforskeren.
Kunnskap om opprinnelsen
Til tross for liten plass til dansehistorien i norsk danseutdanning og -formidling, har Svarstad bygget opp et marked som utøver, koreograf og pedagog, og har vist sitt arbeid for et bredt publikum, fra Operaen og til den kulturelle skolesekken.
Som pedagog er det spesielt ved én utdanningsinstitusjon hun har funnet et berikende arbeidsfellesskap. Ved Norges musikkhøgskole (NMH) arbeider hun tett sammen med musikkprofessorene Hans Olav Gorset og Are Sandbakken. Felles for de to er interessen for tidligmusikk, altså musikk fra middelalderen, renessansen og barokken. Deres fagfelt er uløselig knyttet til dansen. Det er gjennom å teste musikken opp imot en levende danser at de kan finne svarene på hvordan denne musikken originalt ble utøvd.
– Musikk som menuett og masurka framføres i dag ofte på en måte som gjør det umulig å danse til den. Det forteller oss at vi er langt unna denne musikkens opphav, forteller Sandbakken, som også er leder for strykerne ved NMH.
I tillegg til sitt professorat er Gorset fløytemaker og har lenge vært utøvende musiker innen tidligmusikk. I 2011 leverte han sin doktorgradsavhandling Fornøyelig Tiids-fordriv om populærmusikk i norske manuskripter fra 1700-tallet, eller dansemusikk, som man også kan kalle det.
– Hele to tredeler av musikken er polser og menuetter, musikk laget for å danses til. Relasjonen mellom dansen og musikken var veldig sterk, understreker Gorset.
– Å kunne danse var en ferdighet som var mye mer vanlig på 1700- og 1800-tallet enn i dag. Også komponistene kunne danse, rett og slett fordi det var en forventet ferdighet. Det ga dem et godt grunnlag for å kunne skrive dansen inn i musikken, legger Svarstad til.
Sammen med Svarstad graver Gorset seg ned i kildene på jakt etter dansen i musikken, og etter dansen i musikkens titler.
– Det er i musikk fra 1650 til 1800 vi leter. Mye av dansen sitter i formen på musikken. Du kan rett og slett se på nedskrivningene at dette er musikk de danset til, men vi finner også musikk hvor titlene gjør det vanskeligere å si noe om dette var dansemusikk. Eneste måten å finne det ut på er rett og slett å prøve å danse til den, forteller han.
«Mye av dansen sitter i formen på musikken. Du kan rett og slett se på nedskrivningene at dette er musikk de danset til.»
Aha-opplevelser
Hans Olav Gorset og Elizabeth Svarstad er sammen ansvarlige for valgfaget i barokkdans, en mangeårig suksess ved Norges musikkhøgskole. I tillegg til valgfaget underviser Svarstad sang-, stryker- og kirkemusikkstudenter. Svarstads andre kollega ved musikkhøgskolen, Are Sandbakken, underviser også ved Det europeiske kammermusikkakademiet. Han mener arbeidet sammen med henne gir studentene mang en aha-opplevelse om forholdet mellom tidligmusikk og dans.
– Studentene som tar valgfaget i barokkdans, får inngående kunnskap om stilen og trinnene gjennom det året de har Elizabeth. De studentene som kun møter henne én gang i året får ikke tilsvarende erfaring, men jeg ser at studentene gjør nyttige oppdagelser når de får jobbe med levende dans i arbeidet med tidligmusikk. Mens de spiller, må de kommunisere med danserne og tilpasse spillet sitt etter deres bevegelser. De får kjenne på et faktisk ansvar for danseren.
Fra danseforskerens perspektiv handler dansetreningen om å gi de unge, lovende musikerne en ny bevissthet gjennom selv å utøve dansene musikken de spiller originalt ble laget til.
– Jeg hadde en lærer en gang som sa til meg at musikken forteller meg hva jeg skal gjøre. Men dette kan vendes andre veien også: Dansen kan fortelle musikeren hva hun eller han skal gjøre. Dansen og kroppens måte å bevege seg på vil fortelle musikeren mye om tempo, rytme og hvor det vil være naturlig å legge trykk. Det er grenser for hvor sakte en musiker kan spille, dersom danseren skal hoppe! avslutter Svarstad.
I Folkemusikk nr. 1/2021, som er framme hos abonnentene i uke 9, finner du et lengre intervju med Elizabeth Svarstad. Folkemusikk er ikke lenger i salg på Narvesen, men kan kjøpes på Tekstallmenningen.no.