Felespilleren Bjørn Kåre Odde og gitaristen Espen Wensaas er to etterspurte musikere, som blant annet utgjør halvparten av medlemmene i Aslak Brimi kvartett. Nå har de to sammen spilt inn en plate med tradisjonell slåttemusikk fra Gudbrandsdalen. Som barnebarn til den kjente spelemannen Bjørn Odde, har Bjørn Kåre Odde en sterk familietradisjon fra Lom i ryggen. I tillegg har han tatt folkemusikkutdanning ved Norges musikkhøgskole, hvor han gikk ut i 2013. I 2019 ble han kåret til årets folkemusiker under Folkelarm. Også Espen Wensaas, som opprinnelig er fra Geilo, har studert ved Musikkhøgskolen. I 2020 ble han den første til å ta en mastergrad i slåttespill på gitar og cister ved skolen.

Odde (fele og bratsj) og Wensaas (gitar, cister og mandola) har kalt den nye platen sin for Lilleslåtter, noe som henspiller på repertoaret på platen, som består av 14 relativt korte slåtter med «tilsynelatende enkle arrangementer, med melodien og samspillet mellom gitar og fele som det bærende element», ifølge vaskeseddelen. I tillegg refererer tittelen til familienavnet til Wensaas’ familie i Hallingdal, Lilleslåtten.

Espen Wensaas og Bjørn Kåre Odde: Lilleslåtter
Espen Wensaas og Bjørn Kåre Odde: Lilleslåtter
  • Talik, 2022
  • 14 spor, 35 min.
  • Produsent: Vegar Vårdal

Bruken av gitar i norsk folkemusikk handlet tidligere nærmest utelukkende om å akkompagnere felespill eller sang med enkle akkorder, selv om vi også kjenner til noen ytterst få eksempler på slåttespill på gitar. På 1960-tallet ble gitaren et viktig akkompagnementsinstrument i de fleste gammeldansorkestrene og i mange spelemannslag. I løpet av 1980-årene begynte man spesielt i Sverige å benytte gitaren til et mer avansert akkompagnement, med impulser hentet både fra jazzen og fra britisk folkemusikk, hvor særlig Shetland har hatt en sterk tradisjon for samspill mellom fele og gitar. I tillegg begynte man i stadig større grad å benytte gitaren til melodispill. Wensaas forteller i omslagsteksten at han har hentet mye inspirasjon nettopp fra svenske gitarister: «Det har vært en ambisjon å videreutvikle spillestilen som mine svenske kollegaer på gitar og strengeinstrumenter har gjort med den svenske folkemusikken, og plassere en tilnærmet lik spillestil inn i vår egen musikk.»

Wensaas benytter ikke bare gitar på denne platen. Han trakterer også mandola og cister, som er en mellomting mellom gitar og mandolin, med doble strenger. I en litt annen form var dette instrumentet populært både i Norge og Sverige i perioden ca. 1770–1820, særlig i byene. I Sverige var cisteren jevnlig å høre i de mange kroene, og her til lands var instrumentmakeren Amund Hansen i Halden viden kjent for sine cistere av høy kvalitet.

De fleste sporene på platen er lagt opp som et møte mellom to likeverdige instrumenter, som veksler mellom å være førende instrument. I tillegg framfører Wensaas to av sporene solo; Sjugurd Garmos nydelige lyarslått «Hestleitar’n», og springleiken «Bjøynnskaren». På den førstnevnte slåtten er cisterspillet sterkt inspirert av luttspillet slik vi kjenner det, hovedsakelig fra 1600-tallet. Dette er et vakkert spor, hvor Wensaas står for en usedvanlig flott tolkning av Garmos slått. For meg er dette platens høydepunkt. Wensaas’ gitarspill på springleiken «Bjøynnskaren» er imidlertid ikke mye dårligere.

Samspillet mellom de to musikerne fungerer glimrende og viser at de har spilt mye sammen. Åpningssporet, «Vineshaug-springleik», framføres i en noe avdempet versjon i et flott arrangement, hvor de to instrumentene framstår jevnbyrdige. «Springleik etter Ivar Bråtå» spilles med atskillig større kraft, men har også sine sartere partier. Oddes felespill og Wensaas’ traktering av det som høres ut som en mandola, følger hverandre på en utmerket måte.

Bruken av gitar i norsk folkemusikk handlet tidligere nærmest utelukkende om å akkompagnere felespill eller sang med enkle akkorder.

Foruten disse fine sporene, vil jeg trekke fram tre låter: «Vals», en nydelig slått hvor cisteren tar føringen før fela gradvis tar over; springleiken «For lite breinnvin» i et flott og lydhørt samspill; og «Kyrkjesongen», en vakker og mollstemt visetone hvor bratsjen til Odde legger seg under gitarspillet som et slags orgelpunkt og gir en fin og avstemt bunn til melodien. Det må imidlertid sies at ikke alle slåttene er like interessante og egnet for et slikt samspill.

Det er uansett mye godt for øret på denne strålende platen. Glimrende samspill i overveiende gode arrangementer, som kanskje ikke direkte utfordrer lytteren, men som likevel på ingen måter klinger kjedelig. Odde står fjellstøtt i feletradisjonen i Ottadalen, og dokumenterer hele veien et svært høyt nivå på fela. Og Wensaas sitt spill på ulike klimpreinstrumenter er noe av det aller beste jeg har hørt i denne sjangeren.