Vestfold har på mange måter vært en hvit flekk på det norske folkemusikkartet. I årene 1979—1986 drev Øystein Gjerde et pionerarbeid i fylket med innsamling av lokal folkemusikk, og samtidig kom Sandar spelemannslag i gang. I de påfølgende årene hørte vi imidlertid mindre fra Vestfold når det gjelder aktiviteter på folkemusikkfeltet.

Nå har denne situasjonen heldigvis endret seg. I 2018 ga Reidar Ottesen ut en omfattende og viktig dokumentasjon av de lokale folkemusikktradisjonene i bokform med tittelen Folkemusikk i Vestfold: For «borgere, bønder og den gemene hop». I 2021 kom platen Lyden av Vestfold ut, hvor fem kvinnelige utøvere bidro med folketoner fra området, samlet av blant annet Ludvig M. Lindeman og Øystein Gjerde. Nå i mai kom så toraderspilleren Anita Solheim Bråvoll med sitt bidrag, gjennom platen Dansær himmætte’, den første utgivelsen av folkemusikk fra Vestfold framført på durspill.

Anita Solheim Bråvoll: Dansær himmætte’
Anita Solheim Bråvoll: Dansær himmætte’
  • Talik, 2022
  • 16 spor, 37 min.
  • Produsenter: Inge Gjevre og Anita Solheim Bråvoll

Bråvoll er i dag bosatt i Kinsarvik i Hardanger, men vokste opp i Andebu i Vestfold. Hun har brukt mye tid på Øystein Gjerdes samling ved Vestfoldarkivet i Sandefjord; for å studere de relativt få opptakene av durspill som finnes i samlingen, men først og fremst for å plukke ut eldre slåtter på vanlig fele som egner seg for overføring til durspill. På debutplaten presenterer hun et utvalg av disse slåttene. Det dreier seg om flere springdanser, en ril, en brudemarsj og ulike runddansslåtter som vals, reinlender, polka, polkett og masurka (eller slengær, som enkelte kilder i Vestfold kaller masurkaen). Platen presenteres som en utgivelse av slåtter på både en- og torader, men det er kun en eneste av de 16 slåttene som framføres på enrader. På toraderslåttene skifter hun mellom to ulike instrumenter, en Castagnari i G/C og en Hohner Corso i C/F.

Det er veldig gledelig at det kommer flere folkemusikkplater fra Vestfold. Disse utgivelsene viser, sammen med Ottesens bok, at også dette området har vært rik både på spelemenn og på utøvere av vokal folkemusikk. Mye av repertoaret er felles med andre distrikter, og vi finner en god del eksempler på typiske vandreslåtter. Andre slåtter og folketoner er ganske unike for Vestfold.

De eldste kildene på platen går helt tilbake til slutten av 1700-tallet. Bråvoll har blant annet tatt med en «Brudemarsj av Svend Gulbrandssøn» fra Sandsvær, som var født i 1795. Dette er en litt merkelig slått, som til tross for at den er med på å skape variasjon i uttrykket, ikke er blant platens aller beste spor.

Blant de fem springdansene, framføres spesielt åpningssporet, «Springdans etter Martin Kjeldsen Kalleberg», og «Springdans etter Jacob Svendsen», på en flott måte. Her er det både god dansetakt og fin dynamikk. Særlig på den siste slåtten kan vi fornemme at Bråvoll har hentet inspirasjon fra toraderspillet i Hallingdal. Det er kanskje noe uventet, geografien tatt i betraktning, at enkelte av springdansene i rytmikken kan minne litt om polsen i Nord-Østerdalen og på Røros. Det gjelder spesielt et noe yngre sjikt av denne polstradisjonen. En morsom slått er også «Ril etter Jacob Eriksen Gulli», nedtegnet av den kjente Vestfold-spelemannen Borger Kruke, som har etterlatt seg tre håndskrevne notebøker.

Det er flest runddansslåtter på platen. Av disse vil jeg særlig trekke fram den spenstige «Polkett etter Borger Kruke»; «Rottenikken», en reinlender av Anton Svendsen Myrvoll, flott framført med en frisk og god rytmikk; og «Polka etter Ola Langebrekke» og «Masurka etter Martin Kjeldsen Kalleberg», begge framført med særdeles god dansetakt. Dessverre er ikke alle slåttene like overbevisende spilt. Det gjelder blant annet «Vals etter Jacob Eriksen Gulli», hvor utøveren holder litt for mye tilbake; den ene og litt seige «Springdans etter Martin Kjeldsen Kalleberg»; og «Springdans etter Ole Kruke», som mangler litt når det gjelder dansetakt. I tillegg er det et par slåtter som ikke ligger like godt på toraderen.

Likevel framstår Bråvolls utgivelse som et hyggelig bekjentskap, med mye god dansemusikk på torader. Samtidig er platen med på å rette et viktig og velfortjent søkelys på folkemusikktradisjonene i Vestfold.